Si takk

Hvor ofte sier du egentlig takk? Altså, ikke for sånne småting, som at noen sender deg gulosten ved frokostbordet eller at noen spanderte en kopp kaffe. Men et ordentlig og ektefølt TAKK. For noen som har stilt opp for deg, gjort en forskjell i livet ditt eller strukket seg ekstra langt for at nettopp du skal ha det bra. For tårer spilt eller en hånd når du trengte den som mest. Det er rart at det er så vanskelig å si takk til dem som betyr mest, mens vi kaster rundt oss med det ordet til fremmede og tilfeldige i løpet av en helt vanlig dag.

En gave som varer: Gi bort abonnement på Kamille i julegave! 8 utgaver for kr 249.

Det går mot jul og jeg har lyst til å starte en bølge av takknemlighet, jeg har lyst til å oppfordre deg til å si takk til en som fortjener å høre det. Og i Kamille skal vi vie plass til å spre det, gi deg en kanal der du kan si det så høyt og klart at alle får det med seg. Hvem vil du si takk til? Send meg en e-post med bare to setninger eller en historie du vil dele, til madeleine.strand@egmont.com med «Takk» i emnefeltet, så skal vi sørge for at beskjeden når fram! (Pssst vi deler ingenting uten at du vet det, så bare send den mailen!)

Og jeg vil gjerne si takk selv og. Det er så mange som hadde fortjent å høre det, mannen min, familien min, min gode venninne Christina, jeg kunne nevnt en lang liste. Men akkurat her og nå er det en annen jeg vil trekke fram, en jeg ikke har pratet med på mange år.

Tusen takk, Wenche. Min barneskolelærer, gjennom seks år. Tusen takk for at du gjorde de viktige barneårene mine så trygge og gode. For at du sørget for at jeg hadde det bra, at miljøet i klassen var godt. Jeg var aldri blant de aller kuleste jentene i klassen, men jeg følte meg aldri utenfor av den grunn for du så meg, som jeg er, og det fikk meg til å føle at den personen var ganske ålreit. Du gjorde meg trygg, trygg til å ta egne valg. Trygg nok til å stole på meg selv, heller enn å etterligne venninner. Trygg nok til å velge annerledes, til å spille baryton i korpset og som den eneste fra Slemdal skole det året å velge «praktisk prosjekt-arbeid» framfor språk som valgfag for ungdomsskolen (selv om jeg ante at du mente jeg burde valgt tysk). Jeg vet ikke om du helt skjønner hvilken forskjell du gjorde for meg, og helt sikkert resten av klassen også. Og derfor har jeg lyst til å si takk. For de årene der er så innmari viktig, de skaper jo selve fundamentet. Og den tryggheten har jeg hatt med meg siden, når jeg har stått i stormen eller har måttet tre ut av komfortsonen. Den var med meg da jeg flyttet alene til Bodø for å studere journalistikk. Den var med meg da jeg dristet meg til å sette meg på lunsjbordet til det som i dag er mannen min. Og når jeg en kranglete ettermiddag tviler på om jeg er noe særlig god mamma i det hele tatt, så er det noe fint et sted der inni meg som sier meg at jeg egentlig er nettopp ganske ålreit akkurat som jeg er. Tusen takk for at du var der for meg og klassen gjennom hele barneskolen, for at du sang, tøyset og fjaste, og gjorde livet litt mindre alvorlig. Tusen takk. 

Daglige oppdateringer: Følg Kamille på Facebook

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar