Mamma er på jobbreise

Lørdag stod jeg i kassakøen på IKEA med to små gutter som la seg ned på og hamret i gulvet. Og en mann som rev seg i håret. Selv var jeg mest irritert på meg selv som i naiv tro hadde tenkt at joda, det går sikkert helt greit å ta med hele familien på IKEA en lørdag formiddag. I det øyeblikket begynte jeg å glede meg til mandag morgen og tre dagers jobbreise til Berlin.

Nå sitter jeg på flyet og undrer meg over hvor uendelig sakte tiden går. Jeg vil bare hjem! Hjem til gjengen min. Hjem til to gutter jeg nesten håper vil vekke meg i natt, slik at de kan komme og legge seg ved siden av meg. Jeg nesten håper at jeg blir liggende der på de 20 tilmålte centimeterne, mens de breier seg ut i stjerneformasjon ved siden av meg. Håper jeg blir liggende der og kjenne pusten deres en liten centimeter unna fjeset mitt.

Det er rart hvordan den kommer snikende, hjemlengselen. Først i små bølger, når jeg tenker på hva de gjør der hjemme, eller når mannen sender bilde av to glade gutter med barnehagesekkene på. Så som litt større dønninger, som når du er dum nok til å ringe hjem med FaceTime. «Mammaaaaa!» Det svir i øynene mens jeg forsøker å holde en positiv tone ... før jeg blir desperat: «Mamma skal kjøpe med en gave hjem til dere.» Stillhet. «Og godteri.»

Så nå sitter jeg her på flyet, med to like Playmo Secret Agent-biler, med utbrettbare vinger og rakettskytere, i håndbagasjen. Det hjelper null niks ingenting på hjemlengselen. Det er ikke lenger bølger, det er fullstendig oversvømmelse. Er det ikke rart at jo nærmere man er å komme hjem, dess sterkere blir disse følelsene. Flyet går inn for landing. Endelig! Snart hjemme nå. Snart kan jeg snike meg inn på rommene deres og se dem sove.

De er så fine når de sover.

Gi meg 15 minutter med morgenlogistikk, så er hjemlengselen kurert og jeg lengter tilbake til hotellfrokost.

Les også: Mine ønskekjøp akkurat nå

Kamille Weekend:Meld deg på årets herligste jentetur!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar